Kystens lyder

- som ganske enkelt inneholder vind, bølger, båter med og uten motor, smell fra segl og knirk fra åretak. Det er de kjekke lydene. (Vi har noen mindre kjekke også, men de hopper jeg glatt over.)
Men - vi har fugl her ute. Måser og terner, hegre, ravn og kråke, småfugler, ørn i økende mengde. Det nærmest hekkende måseparet tar ikke fem øre for å stupbombe naboene om vi kommer for nærme, men er kjekke og greie om jeg står på kaien og fisker. Det kunne jo dukke opp noe deilig slô...
Praten måkene imellom varierer mellom småprat, lettere irritasjon (har ligget lenge nok her på reiret/passet avkommet, hvor ble det av DEG?), beroligende lyder overfor masete avkom, hilsing av andre måker, evt dra dere bort til dere selv, men lyden av ørn i nærheten er uslåelig! Lydene får en annen frekvens og intensitet, andre måker slutter seg til, og - ganske riktig - om du letter på blikket finner du en fortvilet ørn med haleheng av illsinte, angripende måker!
Når småfuglene tar avkommet på treningstur er det svingstang og elleville tilstander i furuene. Ravnens avkom høres ut som hormonfylte tenåringsgutter på alenetur, og i år har et kråkepar funnet seg til rette hos meg. To  unger rasper halsen og krever foreldrenes oppmerksomhet og helst mat, og med ikke helt godt utviklet motorikk er det å lande trygt på en gren en studie verdt. :)
Heldigvis legger de seg tidlig, for den halsbetennelsen der er ikke god å høre på. Og noen timer ut i ny dag starter måsene dagen igjen. Avkommet er foreløpig på pipstadiet. Bare  vent: om ikke lenge høres de ut som knirkende hengsler. Jeg har ørepropper ... :D

Så rart ...

Idag dukker det opp et to år gammelt innlegg på profilen min på facebook. Sånn bare for å holde hjulene igang, interessen oppe og - ja - du vet.

Det er den statusen som forteller at Bella er død. Og dermed er tårepersen igang. Jaja. Man dør ikke av DET.

Førstefenderen. :)

Det ble en særdeles tung dag, som det alltid blir når slike familiemedlemmer takker for seg. Hun var 13 år gammel, sprek som en loppe, og gav inntrykk av at hun var villig til å strekke sin tilstedeværelse inn i evigheten.
Bella var den helt spesielle. Født opp i hendene mine av mor Tinken, med sønnen  - da 12 år - som jordmor, "on-line" for Lønnssjefa. Hun var litt engstelig av seg, og av typen som trigger beskytterinstinktet og man får melkespreng av. Høysensitiv bikkje. :)

Tusen gode minner.

Det tok meg et halvt år å komme ut av det verste savnet. Da måtte jeg bare krype til korset og invitere inn en annen hund, som fant meg via omveier. Det hjalp.

Men fremdeles trigges emosjonene av bilder. Påminnelser. Og slik skal det få lov å være. :)

* * * 

Et pust av vår

Er bloggen nedlagt? Ikke helt. Jeg har periodevis tanker om at jeg burde gi den en sjanse, men så blir det med tanken. Man har da facebook ...  :)

Men f.b. er instant. Lett spontan. Med de fallgruber det medfører. Bloggen - tja - den krever ikke nødvendigvis mer tanke bak, men den har sin egen tid, bruker sin egen tid. Kommentarer er alltid hyggelig, og kommentatoren kan ikke bare legge igjen en tommel opp eller et "liker". Her må det formuleres. La meg formulere.

Det er vår.
Det er nesten forsommer i følge kalenderen.
Værmeldingen følger ikke med.
Kroppens egen kalender har medført såing, herding og utplanting mer egnet land sør for egne egner, og vi lar det stå til i saltvannshagen. Når nå sesongen er i gang der ute, er denne clematisen noe av det første som hilser meg. Den er i gang selv før Rhododendron x mange har tenkt tanker om å blomstre, kun slått på målstreken av juleroser, påskeliljer og perleblomst,. Den er bare nydelig. Jordsmonn er ikke stedets force, så en dyp plantekasse med godsaker i måtte til, og allerede nå - første sesong - takker den med en tett skrud.
Der kommer flere. En annen Clematis samme sted står i knopp allerede. Navn og nummer er borte, men den er himmelblå, og er plantet sammen med en gulgrønn humle. (Jeg får grave i navnelapper ved en senere anledning.)
Og jeg trekker pusten, og bare gleder meg over at nesten hele sesongen ligger foran meg.
Det er alltid like spennende. :)

Eureka

Varmt. Ikke mye vindpust. Alle vinduene på vid vegg hele døgnet. Bade. 16 grader i sjøen, så det gir avkjøling.
25 tette, heite grader klokken 20.
Utedusjen kan benyttes selv om ikke solen skinner på hageslangekveilen.

Håper det kommer litt vind senere så jeg får luftet godt ut og får temperaturen ned innen leggetid. Ovnene har jeg i alle fall ikke behov for. Ovnene .... Elektrisitet ....

Jeg har jo fått strøm!
Og i et fremsynt øyeblikk for noen måneder siden kjøpte jeg da en bordvifte, gjorde jeg ikke?

Den sto i en eske på 4-mannsstuen.
Nå står den på stuebordet og overøser meg med frisk bris.
Gukko deilig. :D 


* * * * * * * *

Duppetidupp, vippetivipp ...

I saltvannshagen har det i nærmere femti år vært et uoppfyllt ønske om en kajakk, og nå er den kommet på plass. En lang, slank sak i gult og hvitt, dupper nå rundt på finværsdager med stille sjø og liten båttrafikk. For dette må man vende seg til, ser du.

Selgeren presenterte vidunderet som en stødig utgave. Jeg brukte den første halve timen til å klamre meg til rellingen på en større båt, med forsiktig tilnærming til selvstendig balanse og drift. Strammer jeg meg, blir det noe vanvittig ubalansert. Klarer jeg å slappe av, dupper jeg pent avgårde. Mantra: slapp av ... pust ... slapp av ... dupp, dupp.

Å komme seg opp i en slik innretning er også en utfordring. Flo eller fjære i forhold til kaien er like vanvittig, så nå ligger det et laaaangt tau med knuter etter kaianlegget, slik at jeg uansett vannstand kan komme meg dit intensjonen er. Å tråkke opp i noe som beveger seg og som skal holde hele tyngden din til du får satt deg ned, er litt utrygt. Minimum. Men der er jo ingen vei utenom. Veien opp igjen har flere bløte endestykker i regnskapet enn jeg liker, men jeg har da kommet meg i land igjen. ;)

Det er bare helt herlig å ligge utpå og duppe. Padle litt stille fremover, komme helt innpå naturen, til og med helt innpå måååsemor på skjeret uten at hun eller den astmatiske ungen reagerte, er en uovertruffen opplevelse. I barndommen ble jeg surret inn i datidens redningsvest og plassert i robåt av voksen størrelse, og så fikk man lære seg kunsten å få opp en åre som lett glir ut om du glemmer den. Og få den marine flora og fauna helt inn på fingertuppene. Det er litt gjenopplevelse i dette. :)

Jeg stresser litt når nye ting skal inntas, og stresser jeg så blir jeg tissetrengt. Husk for all del å tisse før du legger utpå, for toalettfacilitetene ombord er ikke de beste. Lebepomade i tilgjengelig avstand er greit. Min lå i bukselommen og den befant seg omtrent i bunn av en hoftetrang innretning. Jeg har for sikkerhets skyld også fått meg slepetau og sikkerhetsline til padleåren. Det neste blir drivanker og veltebøyle. Og feste til splittflagget akterut.    ;)

* * * * *

Fotomodus

Det går i foto om dagen, det stilles inn og trykkes av, tittes på, forkastes, prøves på nytt. Fortviles over hvor

mye jeg har glemt av gamle kunster og lures på om jeg er blitt for gammel til å lære på nytt. Det siste er jo bare tull, det vet vi alle. Jeg var glad jeg hadde mange lagringsdisc'er liggende etter det første digitalkameraet mitt. De ble kjøpt store, hele 256MB og det rakk i massevis. Det gjør det ikke på dette kameraet, så idag var det ut og trimme bankkortet igjen. Kortstørrelse 8GB !! Så får jeg ha alle fire på 256 små MB i reserve om tanken skulle gå tom på et øde sted.   Og så har jeg kjøpt meg fotobag. Det er et must. Det tar seg ikke ut å komme med fotoapparat i denne prisklassen innhyllet i en plastpose fra Rimi. De hadde noen kjedelige saker med logo på tilbud, men hvem vil ha noe slikt når man kan få noe med blomster på. Kledelig og moderne i brunt. Det blir vel med denne som med noe kjøkkenutstyr i brunt og orange fra 70-tallet: - har jeg den lenge nok, blir den moderne igjen. Og så har jeg tittet på linser. De 'lengste' trenger innebygget stabilisator, ble det fortalt, og da koster det litt flesk. Tror jeg må lete litt på nettet. Dessverre solgte jeg linsene mine sammen med det gamle analoge, i den tro at - - ettellerannet. Om noen nå ville komme og fortelle meg at de gamle linsene til det analoge apparatet ikke ville passe til denne digitale utgaven, ville jeg bli rett blid og fornøyd. Da kryper jeg inn i godstolen igjen og leser videre i gamle fotobøker. Det er ikke alt jeg får til å stemme med de tusen innstillinger og muligheter apparatet tilbyr, men det jevner seg vel ut om litt.  Sol er det også ute. Hjelper ikke. Jeg leser best i godstolen. Og den står inne. * * * * *  

Bloggingressbilde - trenger veiledning !

Utsiktsbilde på toppen skal egentlig dekke vegg-til-vegg, men jeg finner ikke ut av hvordan jeg skal få korrigert på det. Hvem kan veilede meg ???