Brunsnegle på parketten

Igår under kveldsnyttsendingen ser jeg i øyekroken noe på gulvet som ikke hører til der.
Jeg vet på en måte hva som kan forventes å være på gulvet: hundehår, kvister fra hundepels, noe fra et lavtliggende lende som er falt eller nappet ned på gulvet av hundene, men dette passet ikke inn i oversikten.

På med nærsyntbrillene med dillemanter fra Nillé : en brunsnegle . . . i jevnt sîg.
Den hadde retning mot stuedøren og ut, men likevel.

Det var ikke så lenge siden hundene og jeg kom inn igjen etter kveldslufting, og mest sannsynlig har den fått lift med en hundepote. Håper jeg.

Den burde vært avbildet og dokumentert, men jeg kjente geipen snerpe seg og nyvene dypne, grep noe toalettpapir og hev den i do.

Den burde kanskje ikke vært kastet i do.
Den kommer kanskje opp igjen.
De overlever jo det meste.

* * * * *

Jeg har meldt meg på......

Jeg har meldt meg på neste runde med 'Tid for hjem' på TV2 med min gedigne terrasse, som jeg ikke helt finner ut av hva og hvordan med. Jeg er litt skjelven nå.....
Bekreftelsen for påmeldingen er kommet og de ser på de påmeldte 'tilfellene' etter tur frem til juni, etter det jeg har forstått.

Himmel.
Hva har jeg gjort?

* * * * * * * * * * *

Vinterdepresjon

I begynnelsen av høstmånedene er det bare koselig med mørke kvelder. Lys tent, fyr på peisen, varm te og en bok i godstolen. Rydding ute og forberedelser til hvilesesong for både meg og plantene. Jeg ser frem til lune kvelder i peiskroken, sosiale lag med god mat, til og med julen kan jeg tenke på med noenlunde positivitet i sinnet.

Men så begynner det....... Det virkelig store mørket legger seg til både inni og utenpå. Treghet, tretthet, makter ikke, orker ikke, gidder ikke. Jeg går ingen steder frivillig utenom på tur med hundene, - ikke på besøk, ikke på kino eller teater, kanskje en telefonsamtale. Siger ned i godstolen og koper inn i et fjernsyn. Et glass vin, to glass vin, så er jeg sikret å sovne selv om jeg egentlig sov litt for lenge utpå formiddagen.

Det er mørkt når jeg går på jobb, det er mørkt når jeg kommer hjem, det er pinadø mørkt når jeg igjen står opp. Dagslyslampe. Fuglene må vite hvordan jeg ville hatt det uten den.

Jeg drar meg selv opp etter hårflisene. Ut til speilet og smile til seg selv. Jaaaada...
Jeg finner frem bøker jeg vet tidligere har fått meg både til å le og smile. Neiiiida...
Jeg leser på 'gal, - innlegg og blogger, og føler meg verre. Herregud, for en glede.... Hvor taaaar de det fra?

Jeg svelger vitaminer og mineraler, jeg får frisk luft, jeg prøøøøøver virkelig å ta meg sammen. Det er visst det som skal til. En eller annen sa noe slikt til en diabetiker også engang.

Jeg har invitert til selskapelighet i julen. Jeg har noen uker å kvi meg på. Hvorfor gjorde jeg egentlig det?

Og så sitter jeg her og griner, da. Fremdeles i pysj og morgenkåpe. Egentlig burde jeg vært ute på tur for lengst. Jeg er invitert i kaffibesøk senere og har bare lyst å ringe og melde avbud.
Jeg må smile og stråle meg gjennom et par timer, glad og opplagt som denne damen alltid skal fremstå for ikke å plage andre, og så er jeg dønn utslitt når jeg endelig kan komme meg hjem igjen.

Jeg er ikke alene om å ha det slik.
Det hjelper ikke å vite det.

www.helse-bergen.no/avd/SOVno/diagnose/Vinterdepresjon.htm