lørdag 19. september 2009

Vi vandrer videre


Tusen takk til alle som har sendt meg trøstende ord etter at Tinka gikk ut av tiden. Det har vært veldig rart ikke å ha henne her, og det såreste har vært datterens leting og venting på moren. Vi har konsentrert oss om nye turområder, har lekt og kost, og fått det hele litt på avstand. Plaster over såret.

* Det er veldig stille her. Behagelig stille etterhvert. For Bella passer ikke på hver minste lyd og bevegelse slik moren gjorde.

* Det har vist seg at 'valpen' faktisk også kan gå pent i bånd.

* Jeg kan gå med henne løs overalt (med hensyn) fordi hun viser minimalt med interesse for andre og snur i luften når jeg roper henne inn. Tiden hvor moren stakk av og datteren fulgte etter er over.

Det var Tinka som var sjefen av de to. Hun gikk fremst, spiste først, passet på. Nå er det Bella sin tur til å være førstefiolin, - nå kan hun blomstre og være 'enebarn' noen år. Det er litt rart: jeg har hatt Bella her i ni år, men det er først hun virkelig trer frem. Jeg har hørt om og observert liknende hos andre: en nabo med to katter, - den ene - sjefen på alle områder - gikk hen og døde, og katt nummer to trådte frem og viste seg å være noe helt annet enn den pinglen den hadde vært tidligere i livet. :-) Så også med Bella: hun har alltid vært litt skvetten av seg. Nå fremstår hun som roen selv. ;-)

* * * * *

3 kommentarer:

Vivishagerom sa...

Det blir stille når noen går bort, om det er dyr eller mennesker. En følges venn i livet må vi nesten ha. Håper du får like mange fine turer med den nye hunden.

Mariann sa...

Det virker som du blir kjent med Bella på nytt og at hun får vise nye sider av seg selv når hun ikke lenger står i skyggen av moren. Håper på litt fint høstver og mange fine turer for dere fremover.

Unknown sa...

Det der kjenner vi veldig igjen fra våre katter. Gamlekatta var ikke snill og måtte av den grunn etterhvert tiltre de evige jaktmarker. Den unge katta, som i dag er 14 år (!), blomstret opp og spiste når det passet henne.

Mine foreldres hund sørget ikke et sekund da gamlehund gikk bort i sommer. Hun bare aksepterte det og er blitt (enda) mer bortskjemt....