Veldig greit. Egentlig.

Etter inspirasjon fra Britt Åse:

Livet er veldig greit. Egentlig. Hvis jeg forholder meg til øyeblikket, er jeg lykkelig. Og hvis alle øyeblikk blir satt sammen, blir det egentlig veldig greit. :-)

- Sønnen skikker seg vel. Han har endelig tatt poenget med skolegang og utdannelse, og ligger for
tiden an til en 6-er i snitt. Et mammahjerte sukker av lettelse og glede. Og stolthet.
- Bellemoren (hunden) ser ut til å stortrives. Hun har fått et ny tilværelse i livets forpigg.
- Jeg har en hel ukes ferie til uken! Sjefen fant ut at jeg bare tok ut 4 uker forrige år.
Korttidshukommelsen er tidvis nede i 5 sekunder. ;-)
- Ferien skal benyttes vel. Jeg har både teater- og konsertbillett, én juleavslutning og noen
julepresangprosjekter på agendaen.
- Jeg har ikke større hage enn at jeg har noenlunde oversikt og er noenlunde i rute. I år har jeg
også fått ned løker av ymse slag valgt etter vanlig innfallsmetode, og jeg gleder meg til våren og
til å se hva som kommer opp og om det blir så ellevilt flott som jeg mener det burde bli.
- Det skal bygges utestue her! Jeg har tegnet og drømt, fått anbud og - nå! - nå skal det bygges.
Bare det blir litt oppholdsvær...
- Det er lørdagskveld. Jeg har vin til temp'ing og god mat ventende, stearinlys tent overalt, og et
lappeteppe under montering. Dessuten er det "Aidensfield" i kveld! :-)

Alt i alt veldig greit. Jeg bor godt, varmt og tørt, har mat i skapet, et fantastisk arbeidssted og gode venner. Det skulle veie opp for en del. Hva mer kan man ønske seg?

* * * * *

Teaterets emosjoner

Fredag kveld tok jeg en tur til teateret - Den Nationale Scene i Bergen - for å nyte stykket
Samtaler med mamma av Santiago Carlos Oves, spilt av Kirsten Hofseth og Gard Skagestad.

Oppsetningen er bl.a. presentert som morsom komedie, noe jeg ikke opplevde det som, men et nært møte mellom mor og sønn; et møte som ikke helt går etter planen, men som utvikler seg til visdom for begge parter. Et rolig, nært og varmende stykke.

Lille Scene er virkelig liten og intim. Jeg vet ikke hvor mange tilskuere rommet tar, men forreste rekke sitter ikke mer enn noen meter fra skuespillerne. Tett, nært og med spesielle krav til både skuespillet og skuespillerne, noe de to klarte til fulle. Jeg har en tendens til å leve meg inn i scenene og satte meg bevisst ikke på første rad, ellers hadde jeg vel blandet meg inn i samtalen. Jeg fikk trent både smilebåndene og tårekanalene, noe som gjør meg litt forvirret når stykket til slutt er over og jeg skal forholde meg til nåtid. ;-)

Men presentasjonen av stykket og min opplevelse av det stemte ikke helt overens, slik at når enkelte tilskuere brølte ut i latter, kvapp jeg og skjønte ikke hvordan de kunne le så voldsomt. Vemodig morsomt, men latterbrøl som respons?

Kjøre hjem, ingen radio og musikk på til å fjerne stemningen, tenne i peisen og 'femti' stearinlys, nyte vin og mat og tenke etter. Én ting hadde presentasjonen rett i: "Nesten uansett alder og livssituasjon, vil vi alle kunne speile oss i elementer fra fortellingen..."

* * *

Du følger for tiden ingen blogger

- står det i feltet for Blogger jeg følger, som hittil har vært full med 'gullsider'.
Å, - sorgen. . .

Med krenkelse som litterær inspirasjon

Denne ytringen står på prent i BT idag. Jeg kunne ikke være mer enig.

Å skrive kan være god terapi, men å utgi det er en helt annen sak. Eller å få det utgitt. Men det selger visst ?

Blinkende hus

Jeg har skiftet pærer i utelysene.
Ikke akkurat noe å fortelle om.
To nyinnkjøpte pærer med lysfølere, d.v.s at de slår seg av og på basert på lysintensitet. Veldig enkelt og greit; - jeg trenger ikke tenke på utelyset i det hele tatt.

Men likevel klarer de å få min fulle oppmerksomhet gjennom kvelden.

Plutselig slår de seg av, - ikke nødvendigvis synkront, så huset blinker litt - , og slår seg på igjen etter ca 15 sekunder. Jeg har lurt litt på den funksjonen og kan ikke erindre at den var spesifisert på pakningen.

Men nå har jeg funnet ut av det: Litt bortenfor her går det en noe mørk tilførselsvei, og bilene setter gjerne på langlys på strekningen. Langlyset treffer et øyeblikk huset her og - voila! - utelysene slukker. :-)

* * * *

Fargeglede i n'te potens

Jeg har vært og sett på nye fliser til kjøkkenet idag. Det som er her fra før er noen bittesmå kvadrater i beige farge; - totalt kjedelig for meg, - minimalistisk og stilig for forhenværende beboer. Samme farge på kjøkkenfronter som på fliser. Hver sin smak. Hovedsaken er at man kan gjøre noe med det.

Planen er å male fronter eggeskallhvite , skifte ut en mørk benkeplate til heltre, - varm eik kanskje. Så var det flisene under overskapene: Jeg ser for meg et vell av juvelfarger, og har vært og tittet på disse her: Fargeglade fliser .

I utgangspunktet ønsker jeg alle fargene godt blandet, og leverandøren holder på å sjekke om det lar seg gjøre, og om ikke, så må jeg velge fem av fargene. Da blir det problemer her. Jeg vil gjerne ha alle!!

Pris? Ikke spør...

Blir dette totalt vilt ?!

Lurere enn man skulle tro ?

Bella nekter å spise.
'Stakkars!' - tenker jeg og fôrer henne med noe godt fra arsenalet av menneskeføde.

En hund kan sikkert bli matlei, den også, og tørrfôr fra veterinæren er sikkert tørrt fôr så godt som noe, så jeg har tilsatt bokser med tunfisk i vann, olje og gelé, men bikkja suger inn kinnene og ser på meg som bikkjer gjerne gjør, og jeg blir myk om hjertet og mister helt og totalt den pedagogiske oversikt.

To dager med skuling på matskålen: jeg sitter på gulvet og prøver å håndfôre henne.
Tredje dag: hun tar aller nådigst noen biter, spytter dem ut igjen og bare seeeeer på meg.
Fjerde dag: ingen spising og jeg ambulerer mellom korrekt pedagogikk og 'staaaaakkars'.
Femte dag: kapitulasjon og stor glede i heimen.

Det var jeg som kapitulerte.

* * *