søndag 21. november 2010

Om jeg har badevekt ?

En gang i tiden hadde jeg en. Vanlig modell. Intet fiksfakseri. Om den målte korrekt eller feil, aner jeg ikke, men den var grei å holde litt oversikt med.

Dette startet på et punkt hvor vekten var innen øvre grense av normal, men med press fra omverdenen og - gud forby - et påvirkelig sinn, følte jeg meg som minst 100 kilo. Jeg ville veie det samme som venninnene og glemte å ta inn i beregningen at jeg var minimum et hode høyere enn dem. Den første slankekuren var vel i 13 års alderen, tenker jeg. Uten at man helt visste hva man gjorde, stoppet en venninnne av meg og jeg å spise, vi ble slappe og dårlige og var glade i mat, så det hadde vel en varighet på 48 timer før kjøleskapet innhentet oss. Så kom en periode med klibrød og grønnsaksuppe og veldig lite væske. Det endte på sykehus etter en fallulykke fordi jeg ikke hadde krefter igjen i muskulaturen. Så kom Grete Rhode med det glade budskap om at "Enhver overvekt starter med et par kilo." Det budskapet gikk rett inn og jeg endte opp med en BMI under interveneringspunktet for anorektikere. Og følte meg topp! Jeg var endelig tynn!

Og slik ble det videre: opp og ned, opp og ned, men stadig innenfor en noenlunde normal skala sett i historiens lys. Men det føltes absolutt ikke slik dengang da.

Så for 10 - 15 år siden begynte vekten virkelig å øke. Badevekten ble et lite mareritt der den sto under servantskapet. Langt under servantskapet faktisk, slik at kun en liten snipp av et hjørne stakk ut. Akkurat det hjørnet så jeg hver dag likevel og det gjorde noe med meg. I negativ forstand. Jeg fikk dårlig samvittighet, age, redsel og annet, fordi jeg var overbevist om at den ikke ville vise noe jeg hadde lyst å vite helt eksakt. Tilslutt ble jeg så arg på den at den ble hevet ut døren og i bosset. Ååååh, - det gjorde godt! Badet ble igjen et sted for glede, trivsel og nytelse.

Et sted jeg jobbet tidligere hadde vi en vekt som ble brukt på pasienter i fare for både under- og overvektens helserisiko. Vekten var uten minne og jeg hoppet i det et ubevoktet øyeblikk. Dette var på en overmodig dag med høy grad av selvtillit, og resultatet ble tatt imot og arkivert som faktaopplysning uten nevneverdig interesse. Ved et legebesøk noe senere våget jeg meg i rent overmot opp på en liknende sak og fikk det hele konstatert atter en gang, dog med noe nedgang.

Sist jeg våget meg oppå var under et besøk hos venner. Jeg fastslo at denne heller ikke hadde minne - for å unngå pinlige øyeblikk etter at en annen av husets innboere hadde veid seg i etterkant av meg - jeg er litt paranoid på det området tydeligvis - og fant at det var ytterligere nedgang. "Å, så kjekt for deg!" - tenker du, men om jeg går opp eller ned syv kilo, så er det ingen andre enn jeg som merker det, for her er nok å ta av. For meg slår det ut i strammere linning og strekmunn, alternativt løsere linning og noe i området av hypomani.

Nå er det lavglykemisk kost som gjelder og jeg har selvfølgelig hevet meg på bølgen. Jeg storkoser meg med HELprodukter og holder meg unna det meste av karbohydratsyndene, og har fått et nytt liv i form av jevnere nivå på blodsukker/insulin, blir ikke trett etter måltid lenger og har det riktig så bra. Men vekten står i ro. Men og men, - det er jo forsåvidt godt nytt.

Målet er selvfølgelig vektnedgang, så nå har jeg funnet en detaljert oppskrift som skal følges en periode, - en oppskrift som er utprøvd og funnet virkningsfull i form av både det ene og det andre, og etter å ha lest gjennom boken, finner jeg at jeg har gjort noen amatørmessige feil her på egenhånd. Feilene heter stort sett ost og majones og har spist for lite, og ser ut til å kunne rettes på uten nevneverdig ubehag.


Jaja, - jeg har en slank sjel. :)

* * * * * * * * * * * * * * * *




8 kommentarer:

hildeg sa...

Det der er nok en historie som svært mange kvinner kunne fortelle - eller noe i likhet. Grenseoppgangen mellom å påføre enkeltindivider dårlig samvittighet og lite hensiktsmessig adferd - og det faktum at stadig flere nordmenn er helseskadelig overvektige er et tankekors og et problem for både politikere, helsepersonell og enkeltpersoner.

Berit sa...

Meget gjenkjennelig, ja. Jeg er også der - hva heter boka, forresten, om den ser fornuftig ut?

Linnemi sa...

'Endelig Slank' av Anne M.Lystad. Lest med stor, men gradvis avtagende, skepsis. :)

Randines hageblogg sa...

Jeg har også kastet badevekten for uendelig lenge siden, men driver og spiser meg opp i vekt på is med sjokoladesaus etter vinterens ufrivillige slankekur...

Ønsker deg lykke til med Lavkarboen, naboen min har tatt av 7 kilo med lavkarbo og trening!

hildeg sa...

Noen bøker kan gjøre en forskjell. I min ungdom hadde jeg 5-8 kg som gikk på og av til stadighet. Problemet satt åpenbart i hodet, og jeg slutta med det da jeg leste denne klassikeren:
http://www.amazon.com/Fat-Feminist-Issue-Susie-Orbach/dp/0883659875

Nå som jeg har passert de femti, har jeg lagt på meg litt i forhold til den svært stabile vekta jeg hadde de påfølgende 30 år. Det plager meg ikke, evt får jeg prøve å bli litt flinkere til å trimme.

Linnemi sa...

Jeg har gått igjennom en del kritikker av boken du nevner, Hilde, og nå er den bestilt. :)
Bevisstgjøring er bra!

Maiblomst sa...

Like lurt å kvitte seg med heile vekta, om den berre lagar negative tankar! Men lavkarbo har eg tru på. Eg har sett fleire gode eksempel på folk som har slite med overvekt heile livet, som får eit heilt anna liv, med mindre karboh. Eg har hive meg på sjølv også. Trur ein viktig ting er å hugse på at ein må endre på ting ikkje berre for ei stund, men legge om livsstilen;-)

Linnemi sa...

Euforisk!! Juhuuuuuu! :)