Strandfascinasjon

Overgangen mellom hav og land fascinerer meg. Kyststripe i form av fast grunn i forrevne eller myke former, eller litt løsere overgang, som stranden her.
En sandstrand på en solfylt sommerdag kan være nydelig, men jeg syns strender med innhold er langt mer spennende.

Størsteparten av stranden i Pwllheli i Cardigan Bay består av rullesten. Små, medium og noen litt større, og i alle mulige naturfarger om du titter nøye etter. Fruen fra Wales og jeg plukker gjerne med oss noe stein, men det er vanskelig å velge. Denne er vakker, og denne her er bare nydelig, og så ender jeg opp med overvekt i kofferten.
Form og plassering forandrer seg fra dag til dag alt etter været, slik at de formasjonene du så igår
er borte vekk etter nattens vind og sjø, og du oppdager stadig noe nytt. Én kvadratmeter strand gir én times fascinasjon.
I alle fall.
Dette er kystens hage.
Plukk gjerne inn.

Her finnes ikke skjærgård som hjemme, og havet står rett på. Vi var sist nedom en blåstig dag og jeg fikk vrengt regntøyet over hodet da jeg bøyde meg for å plukke. :)



Den sanden som ligger der er myk og finkornet og nesten umulig å vandre i. Du synker nedi, du mister balansen, det er som å gå i myk sne. Det er like slitsomt og man får brukt en hel haug med muskler. Kanskje det er derfor området er et populært turområde for både mennesker og hunder.

Sette seg ned og bare lytte.
Vinden og sjøen som puster.
Inn og ut.
Skuldren og hjertefrekvens i behagelig nivå.