mandag 28. juni 2010

Måååsemor og mååååsefar på skjeeeret

á la Ingebrigt Davik, for de som husker ham?

Jeg har et lite skjær rett utenfor kaien. Vi kaller det Falkland på grunn av den årlige hekkekrigen mellom måser og terner, hvor måsene vinner 19 av 20 ganger. Det året Falklandskrigen holdt på var det ekstra ille, og vi kunne ikke ro forbi uten å bli stupbombet. Av både måse og terne. De hadde delt skjæret og territoriet mellom seg!

Mååååsemor og mååååsefar er nidkjære foreldre: i år har de to dunklumper vandrende rundt i fjæren, og kommer jeg ned på kaien eller båter kommer for nære, letter far sjøl og følger med fra oven. Kom litt nærmere og han stuper. Bella fikk føling med det da hun gikk og snuste ute på neset og plutselig kjente lufttrykket av stormåse over nakken. Ikke å spøke med: treffer de, kan de gjøre stor skade. Tinken, som døde ifjor, hadde et litt vrangt forhold til dem: hun kjeftet måsefar stjerten full og hoppet etter ham når han stupte.... Han stusset litt etter den opplevelsen.

Når måååsefar nærmer seg skjæret hilser måååsemor den fraværende med høylydte rop: "Endelig! Hvor lenge hadde du tenkt jeg skulle ligge her??" Og han lager strupelyder á la unnskyldning, og så er det vaktskifte. Ungene lager pipelyder i tangbeltet "Jeg kjeder meg..." og mor svarer "Jaaada, jaaada." Andre måker nærmer seg og det blir et svare spetakkel fra skjærets innvånere: "Kom dere vekk! Kom dere vekk!" Og kommer ørnen for nære, samler hele måkesamfunnet i 2 mils omkrets seg for å jage inntrengeren tilbake til der den hører hjemme, litt lengre ute i skjærgården. Ikke her. Ærfuglmamma - Ea - får komme helt på land, det samme gjør Tjelden. Ea har nå fem dunklumper pipende tett i stjerten, og de ligger og padler i området, passelig forstyrret av båter i 30 knops fart som ikke enser "makrolivet". Kommer båtene for nære, dukker ea, og ungene blir liggende der og duppe og pipe for seg selv. Jeg regner med at de er for luftfylte til å kunne dukke selv ennå, men det virker litt brutalt når de blir forlatt i overflatestilling med påhengser fresende rundt seg, og mor plopper til overflaten når det hele har roet seg. Pingle.

Om ikke lenge er måseungene flyveferdige og skrikeferdige. De lager noen innmari vemmelige lyder, som en usmurt dør som knirker og piper, metall mot metall, og de begynner gjerne i 3-tiden om natten. Vi har akkurat unnagjort ravneavkommets oppvekst: de høres ut som testosteronfylte fjortiser en periode. De holder Rai-Rai i fjellveggen, og med dårlig utviklet finmotorikk ender det med bumpetibump nedover skrenten.

Men måsene er nå ikke verre naboer enn at de vaker rundt kaien når jeg har dradd garn og renser fisk, og tar sloen omtrent på direkten. Og når man får dem helt nære ser en hvor utrolig vakre fugler de er: det rene hvite, grå og sotsvarte, og den blodrøde flekken på nebbet som om de akkurat har jafset i seg noe skikkelig rått.

Hyttelivets gleder...! Én av dem. :)

* * * * *

3 kommentarer:

smgj sa...

Skikkelig godt skrevet. Jeg måtte humre her jeg satt.

Linnemi sa...

Så hyggelig. :)

Berit sa...

Jeg også! Fornøyelig - og veldig lett gjenkjennelig.