Til minne om Tinka

Tinka sovnet stille inn idag, 12 år gammel, sprek som en loppe, men syk. Vi kunne hatt henne lenger ved hjelp av smertestillende medikamenter, men vi valgte å la henne gå nå. Jeg vet ikke hva som er mest egoistisk.

Hun kom til oss da hun var halvannet år, omplassert, men hadde hatt det godt. En spretten jente, full i fant og glede, og ble den andre hunden jeg har hatt som virkelig smilte.

Hun har aldri likt å gå i bånd, og jeg tror hun har hatt sine lykkeligste stunder i fri dressur på hytten, hvor bånd ble lagt igjen på fastlandet og hun kunne gå og gjøre som hun ville. Ligge i lyngen, hoppe på sjøen fra kaien - eller fra båten for den saks skyld - , helst bade og svømme hele året. Ikke nødvendigvis komme når hun ble ropt inn for kvelden, og har hatt sine overnattinger på benken utenfor inngangsdøren. Fyr på peisen om kvelden, en bok i hjørnet av

sofaen, og én hund på hver side av meg. Tillat på hytten.

Vi har én hund til. Datteren hennes på ni år. 'Valpen' har aldri vasket seg selv: Bella har ålt seg tett inntil Tinka og blitt vasket daglig. Jeg lurer på hvordan det går nå. Hun går rundt og leter etter moren nå, piper og vil ut og sjekke. Og det er liten hjelp i meg, - jeg sitter her og griner, - klapper henne og prøver å snakke til henne i optimistiske vendinger.

Asken får vi om noen uker, og etter forslag fra min sønn, som er oppvokst med Tinka og var jordmor for henne da ni valper kom ploppende, skal vi spre asken hennes på øyen hvor hun trivdes best.

Hun har fulgt i hælene på oss i over ti år og vi kommer til å savne henne noe innmari. Vi har mange, mange flotte minner, både i hjertet, på netthinnen og på bilder. Men slik er det å ha dyr som familiemedlemmer; - de er dessverre ikke med oss så lenge som vi skulle ønske.

Kjæreste Tinkemoren.

* * * * *