fredag 26. desember 2008

Takknemlighet er et brukbart ord

Mørkets hengemyr har gitt seg for i år, - takk og pris. Det står heldigvis ikke på så lenge, og det er først når jeg er ute av det at jeg kan føle takknemlighet for at jeg ikke har det slik over tid. Takk.

For noen uker siden fikk jeg en rimelig sen telefon fra en nær og kjær venninnes ektefelle. Min venninne var blitt innlagt på sykehus med mistankte om hjerneblødning. Man er i anstendighetens navn for ung til å få hjerneblødning når man såvidt er passert de femti, tenkte jeg, men det er man jo ikke. Det rammer i alle aldre. Lang historie kort: første fly til England hvor jeg akkurat fikk sagt noe slikt som 'Kjære, vakre, vene, - hva er du holder på med?' eller noe annet tilnærmet meningsløst under omstendighetene, før de trillet henne avgårde for operasjon.

Operasjonen var vellykket, den postoperative fasen gikk over all forventning iflg legene, og hun endte opp med en vedvarende, men gradvis avtagende hodepine og elendig korttidsminne, som også vil bedre seg. Niks kjøring, niks jobbing, niks anstrengelser de neste tre månedene.

Jeg var forberedt på det verste. Statistikken for hennes diagnose er urovekkende, så begravelsesklærne ble med meg på tur. Det har vært en påkjenning av de sjeldne både for familie og venner, og jeg kjenner at det var godt å komme hjem og trekke pusten. Min sønn spurte meg - lille julaften og morgenen etter at jeg kom hjem - om hva jeg ønsket meg til jul. 'Ingenting. Absolutt ingenting. Hun blir fin igjen!'

Takknemlighet er et brukbart ord.

Takk for at hun lever.

Takk for at jeg ble gitt anledningen til å reise over og være der med henne.

Takk for alle venner som ved tanker, healing, bønn, alt etter hva man finner styrke i, hjalp til hva de kunne og hjalp henne til å få livet i gave for andre gang.

4 kommentarer:

Gry sa...

Takk og pris for at hun blir fin igjen. Det må ha vært en skikkelig støkk.

Klem

Ellea sa...

Å så godt å høre at hun kom seg igjen. Det er så mange fra forumet som har opplevd det motsatte denne julen.

Det er godt å kunne føle takknemlighet av og til.

www.hagenpahytta.wordpress.com sa...

Linnemi! det var veldig fint. Hvordan det gikk, altså. Det er litt stritt at det skal sånne støkker til for at vi skal riktig kjenne "in the bones" hvor herlig og konkret det er å leve. Fortsatt god og frydefull romjul :-)

Linnemi sa...

Ja, hun har vært kjempeheldig! Det var en aneurisme (utposning) på en arterie som røk. Ingenting hun hadde gjort som utløste det, - det er kun slikt som skjer innimellom, men det kan være fatalt når det først skjer.

Selv om vi besøker hverandre regelmessig og har telefonkontakt flere ganger i uken, oppdaget jeg plutselig at vi egentlig bor veldig langt fra hverandre når noe slikt skjer akutt.

Det var heldigvis ikke hennes 'tur' denne gangen.