I begynnelsen av høstmånedene er det bare koselig med mørke kvelder. Lys tent, fyr på peisen, varm te og en bok i godstolen. Rydding ute og forberedelser til hvilesesong for både meg og plantene. Jeg ser frem til lune kvelder i peiskroken, sosiale lag med god mat, til og med julen kan jeg tenke på med noenlunde positivitet i sinnet.
Men så begynner det....... Det virkelig store mørket legger seg til både inni og utenpå. Treghet, tretthet, makter ikke, orker ikke, gidder ikke. Jeg går ingen steder frivillig utenom på tur med hundene, - ikke på besøk, ikke på kino eller teater, kanskje en telefonsamtale. Siger ned i godstolen og koper inn i et fjernsyn. Et glass vin, to glass vin, så er jeg sikret å sovne selv om jeg egentlig sov litt for lenge utpå formiddagen.
Det er mørkt når jeg går på jobb, det er mørkt når jeg kommer hjem, det er pinadø mørkt når jeg igjen står opp. Dagslyslampe. Fuglene må vite hvordan jeg ville hatt det uten den.
Jeg drar meg selv opp etter hårflisene. Ut til speilet og smile til seg selv. Jaaaada...
Jeg finner frem bøker jeg vet tidligere har fått meg både til å le og smile. Neiiiida...
Jeg leser på 'gal, - innlegg og blogger, og føler meg verre. Herregud, for en glede.... Hvor taaaar de det fra?
Jeg svelger vitaminer og mineraler, jeg får frisk luft, jeg prøøøøøver virkelig å ta meg sammen. Det er visst det som skal til. En eller annen sa noe slikt til en diabetiker også engang.
Jeg har invitert til selskapelighet i julen. Jeg har noen uker å kvi meg på. Hvorfor gjorde jeg egentlig det?
Og så sitter jeg her og griner, da. Fremdeles i pysj og morgenkåpe. Egentlig burde jeg vært ute på tur for lengst. Jeg er invitert i kaffibesøk senere og har bare lyst å ringe og melde avbud.
Jeg må smile og stråle meg gjennom et par timer, glad og opplagt som denne damen alltid skal fremstå for ikke å plage andre, og så er jeg dønn utslitt når jeg endelig kan komme meg hjem igjen.
Jeg er ikke alene om å ha det slik.
Det hjelper ikke å vite det.
www.helse-bergen.no/avd/SOVno/diagnose/Vinterdepresjon.htm
7 kommentarer:
Stakkars deg,føler med deg...Håper depresjonen slipper taket snart. Men vet av erfaring at det ikke er lett.
jeg gikk i mange år å grudde meg til jul,nyttår,mørketid..adventtida har jeg heldigvis bestandig likt,så den er forholdsvis grei.Men når julaften var over,var det som jeg sank ned i mørket.
Den tid er over,heldigvis.Jeg har en alletiders fastleg som hjalp meg.Har du vært hos legen? Om du ikke har det,så ta deg en tur,så kansje du får hjelp du også. Ønsker deg god bedring.
God bedring fra meg også, Tinkabell. Som man skulle man kunne si noe forløsende, noe som hjalp!
Legg deg i et solarium, kanskje?
Klem herfra i alle fall :-)
Jaha du Linemi eller . nåja! Bedre en dette kan det knapt formuleres! Nok flere som kjenner seg godt igjen her!
Skal ikke komme med råd - de hjelper så lite, men kan fortelle i korte trekk "min historie"! Så får du selv bedømme om den gir håp,eller det motsatte!
Jeg begynnte som 15 åring å trekke meg tilbake, inn på gutterommet. Ingen forsto hvorfor, og ingen gjorde noe med det, selv merket jeg vel det ikke! Folk rundt meg synes nok det var rart, for jeg hadde alltid vært "så i farta" - Positiv - kreativ - utadvent - osv!
Livet gikk sin gang, utdannelse, jobb, kjærste, smaboer, barn! - men "mitt indre liv" ble stadig tyngre og tyngre! Orket ingen ting, og alt var farlig, alt skulle det grues til, og "verden" rundt meg, tenkte ikke på meg, og tok ikke hensyn til meg!!!
Joda jeg fikk anmodninger om å gå til legen - men det var farlig det, så det ble det ikke noe av!
Til slutt ble "verden" senga, og jeg tenkte at nå får det være nok! Virkelig nok!
DVS jeg hadde for mange år siden sagt til meg selv, den dagen du ikke orker å gå på jobb etter en 3-dagers pga toppen, går du til legen!!! - Utrolig nok virka det, dagen kom, og jeg ringte legen! Tror jeg var rundt 38 år da, så det tok sin tid!!!
Vel jeg nekta selvfølgelig å gå til noen anen psykolog, en den jeg kunne fysisk gå til, og under over alle under, fantes den en innen gangavstand, og det var den rette for meg! 3 år ukentlig der, så fungerte jeg tålig greit igjen! Så greit som dagboka mi tidsvis hentyder om! ;-)
Jeg ser på dette som en positiv ending, og er glad for alle årene jeg får etterpå!
Joda det er jevenlig dager, netter og ferier, som funker litt dårlig, men jeg VET at etter regn kommer sol!
Åpenhet i etterkant hjelper meg godt, og skaffer meg nye flotte venner! De gamle forsvant jo litt etter litt!!!
En stor energiklem til slutt Linemi!
Nå er heldigvis jeg ferdig med min "sjau" - den kommer om høsten. Om vinteren får jeg hjelp av en lampe som starter med en soloppgang på soverommet litt før jeg skal opp. Så våkner jeg iallfall til lys, og ikke til mørke. Kanskje det også kan bidra til å gjøre din dag litt lettere?
Klem.
Takk skal dere ha for gode ord og fortelling, og takk til Toril I. som sendte meg denne meldingen etter besøket i kveld:
" Takk for besøket! Det satte jeg stor pris på! Du smilte med gråten i sjelen! Men fint at du var her.
Jeg velger å se deg som glad og takknemlig...... En dame så flott med ressurser i fleng. Ikke en dame som ønsker å svinne hen - i dypet - i mørke. Huff nei da!
Forstå meg nå rett - det er hjertet som taler –
For håpet - i lyset vi velger – vi kan ! - nå målet som lyser - der fremme .Det er ikke langt unna.
Snakk med din mormor - din hjelper. "
Og så må jeg bare felle noen novembertårer. I ren takknemlighet til de som skjønner.
Flotte ord fra Torill! Fint med gode venner!!!
varm klem, måtte dagene dine fremmover bli lysere, både inni og utenpå.
Legg inn en kommentar